Da Bjarte og jeg var i Cape Town i slutten av november kjøpte jeg meg, endelig, et minnekort med bra nok hastighet til å kunne filme med. Jeg endte til slutt opp med en hel del småklipp som kanskje ikke helt henger sammen. Annet enn at alt er filmet i og litt ved kappstaden, da. Allikevel finnes det to lyserøde tråder.

Den ene er vind. Det var så vilt mye vind der, hele tida. Vi blåste nesten bort ved Waterfront, der det første klippet er fra. Og begge gangene vi var ved gondolbanen opp til Taffelberg. Vi kom oss aldri lenger enn dit. Og da vi gikk det vesle stykket fra Long Street og bort til flybussen. Det var like før den tjue kilo tunge kofferten min fløy avsted. True story.
Den andre tråden er vel rett og slett meg som tusler rundt i fine omgivelser, haha. Litt i jungelen i en bypark kalt The Company’s Garden. Litt ved Boulder’s Beach, pingvinstranda.

Åh, endelig har jeg fått meg et ekte, ordentlig smykke. Et sånt som verken er fra Gina eller Accessorize, og som ikke kommer til å forsvinne bakerst i skapet eller ødelagt i et bosspann etter et halvt år. Føler jeg har begynt å bli litt voksen nå som det har gått opp for meg at kvalitet bør gå foran kvantitet, uansett hvor billige smykkene i kjedebutikkene er. Velkommen etter. Dette smykket er fra Bjørg og har inskripsjonen love is all around. Aw. Bjarte er ganske sikker på at han er den store ringen, mens jeg er den vesle.

Se se, jeg har laget ei OM LINE-side! Ja, for den som er interessert i den slags.

Det er vel et år siden forrige gang jeg kjøpte meg en neglelakk, så da unnet jeg meg like så greit en fin en fra Chanel. Føler meg så fin og rik. Bare husk å ha på både underlakk og overlakk, ettersom fargen lett flasser av. Spesielt hvis en jobber i barnehage og må dra opp og ned nitten glidelåser i løpet av dagen. Det å jobbe i barnehage er en viktig del av det å bruke neglelakk og andre fine ting, tror jeg. Har aldri før fått så mange komplimenter som nå som jeg jobber med småtasser på tre-fir-fem år. Både jenter og gutter sier åh så fin neglelakk og stirrer beundrende på neglene mine i to minutter. Men også når det gjelder det meste annet. Åh fin genser, åh fin flette, åh fint smykke (selv om det aller fineste smykket mitt, det jeg fikk fra de ansatte i barnehagen før jeg dro til Botswana, ble stjålet i Johannesburg). Har jeg derimot ei selvlysende kvise en dag, er det ingen som nevner det. Barn er bra folk! Ja, hvis man ser bort fra snørr, grining, krangling, bæsjebleier og mark i rumpa.

Foreldre kan også være bra folk, altså. Sånn som foreldrene til Bjarte. På fredag tok vi turen opp til førde, og velkomsten besto av en hel kveld med vinsmaking! Vi fikk blant annet smake en 360 kroner dyr rødvin som hadde en kraftig kjellerlukt, en dessertvin som bare er god når det er nok tåke og nok sopp, og en nydelig hvitvin som skal være den første vi drikker når det blir varmt nok til å sitte oppe på takterrassen vår. Det er en newzealandsk en som lukter herlig, heter Cloudy Bay, og koster dobbelt så mye som det vi vanligvis betaler for ei flaske. Men den er verdt det. Prøv prøv!

Jeg er så evig på bloggetterskudd. Litt fordi det bestandig regner i Bergen. Grått inne, grått ute. Du vet. Mest fordi jeg ikke liker objektivet mitt. Tre år for et billig plastobjektiv er vel det samme som 96 menneskeår? Så det gjør jo sitt beste for å få ligge i fred. Og lykkes.

Bildene over er meg for halvannen uke siden. Det var den helga foreldrene til kjærest var på bergensbesøk. Og for ei helg det var! Konsert med Bergen Filharmoniske – Planetene av Gustav Holst, innflyttingsfest på et gulv (uten foreldre), en god lang frokost, Åsanetur, middag på Bølgen & Moi, enda en god lang frokost, og en søndagsbiltur som plutselig førte oss til Lyse kloster. Apropos helger og foreldre må jeg jo nevne at vi i helga som var hadde besøk av mamma. Vi gjorde ikke så mye, bare drakk kaffe på Kaffemisjonen og spiste middag på Kroathai. Men det var fint. Jeg tror det burde vært påbudt å ha foreldrebesøk minst en gang i måneden.

parkas / Jeane Blush, topp / Bik Bok, smykke / Accessorize, veske / Aldo, “skinn”leggings / Vila, sko / Bianco

pledd / Hansen & Dysvik, pyntepute / Indiska, sauen Ludde / Ikea, bilderamme / Ikea, vase / Kremmerhuset, stilk med plastblomster / Kremmerhuset

Nå skrur vi tida tilbake til forrige fredag, dere. Bjarte og jeg bestemmer oss for at på søndag, da skal vi gå opp Ulriken. Vi har jo faktisk tenkt på det helt siden vi flytta hit, et steinkast unna foten av fjellet, og vi skal gå så tidlig som vi ikke trodde var mulig på en søndag. Haha! Søndagsmorgenen kommer, og søndagsmorgenen forsvinner før vi er på vei. Klokka halv to går vi ut døra. Bjarte bærende på en termos med kakao i, jeg bærende på en heftig forkjølelse. Vondt i halsen, snørr i nesa, dott i hodet. Endte opp med at jeg nesten ikke klarte å puste på den bratte veien opp. Ja, vi valgte den ruta der man den siste delen ikke bruker bena. Bare armene, til å dra seg opp langs rekkverket for å unngå å lage en helt ekte versjon av stigespillet og den lange stigen ved mål. Overraskende nok kom vi oss opp lenge før sola gikk ned. Vi satte oss ved siden av ei hunderumpe på en benk, og noen kopper kakao senere løp og skled vi ned korketrekkeren som to små gale bananer. Og så var det noe med den etterpåklokskapen da. Den dukka opp i det jeg kom inn i leiligheten og forkjølelsen la meg pent opp i sofaen for resten av dagen.

Kom på at det kanskje hadde vært greit å vise selve terrassen. Stor, sant?
Helt gratis løsning for oss med komplekser for nesten usynlige lepper: 50% trutmunn!

Førstemann ut til å vise seg frem fra vår vesle fine leilighet er frokostbordet, som også brukes som databord. (Middagen spises i sofaen, bestandig, for den som lurte.) Her har vi utsikt til kirkegården og krematoriet. La meg gjette: du har en litt hyggeligere utsikt, sant? Men det er jo litt stas. Krematoriet her på Møllendal var nemlig det første av sitt slag i Norge da det åpnet i 1907. Fire til fem kropper forsvinner opp gjennom pipa, hver dag, og hvis man vil kan man ha ett minutts stillhet når det skjer. For man ser når det skjer. I kanskje et kvarter stiger røyken, før den forsvinner og dukker opp igjen først noen timer senere. Ja, det tok litt tid før hodet mitt lærte seg å viske vekk bildene av prosessen. Nå går det helt fint. Skal mer til for å ødelegge en god frokost!