da jeg hadde bursdag bestilte kjærest ei kake fra molière. den ble sendt den til barnehagen jeg jobba i slik at alle skulle få. selv var han nesten to hele kontinent unna, her i botswana. damene på jobben mente at han her, han må jeg ta vare på, og de eldste vet jo best! nå som han selv har bursdag sørga jeg for å overgå kaka hans og ga ham… et kakestykke.
jeg hadde hatt så mye som tre superfine planer for dagen. samtlige ble avlyst. da jeg avslørte alt som hadde gått i vasken smilte han og sa det er tanken som teller og suss på meg. jeg er faktisk ikke sikker på om han i dag fyller 22 eller 72 år. heldigvis var ikke alt ved dagen ødelagt. kakestykkene på equatorial er nemlig nydelige, og på vei til kombistoppet gikk vi forbi en hund ved en port. hunder her er livredde mennesker, så vi satte oss ned noen meter unna og sa fine ord på norsk. etter et minutt eller to kom snuten hans bort til hendene våre, og så satt vi der da, midt på veien med en kosete hund, i tjue minutter. takk for bursdagsgaven, hund. eierene hadde ikke lært ham å bli, så da vi gikk hoppa han glad og fornøyd ved siden av oss. ja, helt til han kom over en flat padde på veien. og rulla litt oppå den.
og hei hei hei, om 30 timer drar vi til cape town for å fylle dagene med fint. nrk.no har lagt ut en sak om verdens 25 beste reisemål, og vi skal dra til det øverste bildet! kanskje får vi badet med de små dresskledde herremennene. åh!




dagen i går var ikke bare den første dagen det var varmt nok til å kunne gå jakkeløs i bergen hvis man ville. det var også den samme dagen vi for et år siden flytta inn i ekregaten. hurra for oss! og vi blir nok boende her i enda et år, og kanskje enda et, helt til vi plutselig en dag har råd til å kjøpe noe eget. jeg har så altfor mange meninger om hvordan ei leilighet bør se ut, så da blir det trasig å for alltid bo et sted der man må gå gjennom soverommet for å komme inn til et trangt kjøkken der oppvasken hoper seg opp fordi det er så ukoselig at skitne kopper og fat nesten gjør det triveligere. men ser man bort fra planløsninga er det jo fint her, for all del, og når gangen tryller seg selv ferdig (ja, for det har gått ti uker uten at noe har skjedd, og alt de mangler er å legge lister nede ved gulvet) skal jeg knipse en hjemme hos-reportasje.









