da jeg hadde bursdag bestilte kjærest ei kake fra molière. den ble sendt den til barnehagen jeg jobba i slik at alle skulle få. selv var han nesten to hele kontinent unna, her i botswana. damene på jobben mente at han her, han må jeg ta vare på, og de eldste vet jo best! nå som han selv har bursdag sørga jeg for å overgå kaka hans og ga ham… et kakestykke.
jeg hadde hatt så mye som tre superfine planer for dagen. samtlige ble avlyst. da jeg avslørte alt som hadde gått i vasken smilte han og sa det er tanken som teller og suss på meg. jeg er faktisk ikke sikker på om han i dag fyller 22 eller 72 år. heldigvis var ikke alt ved dagen ødelagt. kakestykkene på equatorial er nemlig nydelige, og på vei til kombistoppet gikk vi forbi en hund ved en port. hunder her er livredde mennesker, så vi satte oss ned noen meter unna og sa fine ord på norsk. etter et minutt eller to kom snuten hans bort til hendene våre, og så satt vi der da, midt på veien med en kosete hund, i tjue minutter. takk for bursdagsgaven, hund. eierene hadde ikke lært ham å bli, så da vi gikk hoppa han glad og fornøyd ved siden av oss. ja, helt til han kom over en flat padde på veien. og rulla litt oppå den.
og hei hei hei, om 30 timer drar vi til cape town for å fylle dagene med fint. nrk.no har lagt ut en sak om verdens 25 beste reisemål, og vi skal dra til det øverste bildet! kanskje får vi badet med de små dresskledde herremennene. åh!












for hver dag som går blir savnet etter noe annet sterkere. unnskyld, gaborone, du er fin nå som alle trærne blomstrer og greier, men lonely planet hadde nok mer rett enn jeg hadde lyst til å tro. du er en småkjedelig landsby som har blitt stor. i løpet av den første måneden gjorde vi omtrent alt som er verdt å gjøre her, uten å engang prøve så hardt. det var fint, nytt, spennende. men så var jeg plutselig ikke turist mer. hei, jeg bor faktisk i denne byen nå. jeg har jo blitt glad i den, men tanken på å skulle bo her til den femtende desember gir meg nærmest vinterdepresjon under den steikende sola.






